Fremdeles satt hun i gyngestolen og så døsig framfor seg. Han så på henne. Hun så på ham. Der var det igjen, det samme fortapte, spørrende uttrykk i de store øynene.

– Christian Krohg, «Sisten», fra novellesamlingen «Dissonanser», 1906

Med fotografisk realisme har Christian Krohg skildret pikens håpløshet og tragedie: Det altfor unge liv som må gi tapt for tidens frykteligste sykdom, tuberkulose. Hun sitter i en gyngestol, godt pakket inn i et ullteppe, og ser rett mot oss. Et matt og trist blikk vi ikke slipper unna. I fanget holdet hun en visnet rose, et bilde på livet som snart ebber ut. Motivet er skarpt sett og malt, med vekt på mange detaljer i det fargefattige bildet. Det er nesten uten andre farger enn nyanser av hvitt, brunt og grått. Det understreker det triste i situasjonen, men også pikens blekhet. Legg merke til hvordan kunstneren har karakterisert de ulike gjenstandenes stofflighet: Det harde treverket, det stive stoffet i skjorten, den glatte puten og det bløte ullteppet. I stolens lener kan vi skimte gjenskinnet av vinduet.

Komposisjonen er typisk for Krohgs malerier. Motivet er ”skåret” til slik at vi kommer tett på figuren. Stolen med den syke er trukket helt fram i forgrunnen, og motivet fyller dermed hele billedflaten. Piken er plassert mot betrakteren, og satt symmetrisk inn midt i bildet. Nesten som et tilfeldig snapshot tatt med amatørkamera.

Bildet vitner om et nøyaktig modellstudium. Det er nærmest som et portrett av en bestemt person. Hvem han har brukt som modell, vet vi ikke. Men antagelig har søsterens sykdom og død mange år tidligere, vært en viktig forutsetning.

Maleriet innledet det som Edvard Munch senere kalte ”putetiden, sykesengtiden og dynetiden” i norsk kunst. Munch og andre norske kunstnere lot seg inspirere av Krohgs nærgående og personlige skildring av det som borgerskapet betraktet som ”et dårlig valgt og uhyggelig motiv”. Bildet møtte derfor mye kritikk i samtiden.