Hun kjøpte seg et kart over Paris og på det reiste hun omkring i storbyen med fingerspissen … Paris bredte seg ut for øynene hennes, uendelig som havet selv og skinnende i gyllen dis … Hun lengtet på en gang etter å dø og etter å bo i Paris.
Fra Gustave Flaubert, Madame Bovary, 1857

Det var det mange som på 1800-tallet ikke bare drømte om å reise til Paris, men som også besøkte den mest moderne og kulturelt avanserte hovedstaden i Europa. Ikke minst for mange kunstmalere ble møtet med byen og dens pulserende liv inspirerende. Her var alt man kunne ønske seg: Betydelige museer og gallerier, nytenkende kunstnermiljøer, et kulturinteressert og kjøpedyktig publikum. De store verdensutstillingene i Paris i siste halvpart av 1800-tallet, var nettopp et uttrykk for byens unike posisjon som modernitetens hovedstad. På det imponerende utstillingsområdet i hjertet av byen, viste den industrialiserte verden det nyeste nye innen teknologi og kultur. Utstillingen i 1867 ble en stor suksess som trakk 5 millioner mennesker til Paris. Fortsatt står Eiffeltårnet som en hyllest til tidens teknologiske framskritt og et minne om utstillingen i 1889.

I sitt store maleri forsøker Manet å formidle noe av den spesielle atmosfæren i byen under utstillingen i 1867. Han har tatt med seg staffeliet opp på en høyde over Seinen og viser oss noe av folkelivet i forgrunnen. I bakgrunnen aner vi byen i tåkedisen og utstillingspaviljongene på den andre siden av elva. I et parkmessig beplantet område på Trocaderohøyden har folk samlet seg i fritiden for å nyte utsikten og parkanlegget. Noen prater sammen, andre spaserer eller ser på luftballongen som svever over byen. Maleriet er temmelig skissepreget og virker uferdig. Figurene er tilsynelatende strødd utover lerretet uten noen komposisjonell helhet. Men det var nok meningen. Kunstverket skulle gi et tilfeldig øyeblikksbilde av byen og dens hektiske kultur- og fornøyelsesliv.

Manet var en kontroversiell kunstner som ble nektet å stille ut på den offisielle kunstsalongen. Folk flest synes motivene var banale og vulgære. Det ble hevdet at maleriene var sjuskete utført og at figurene var flate som bildene i en kortstokk. Men for de mer radikale kunstnerne, ikke minst impresjonistene, ble han en banebryter og et forbilde.