Jeg stiller henne mot det drønnende blå havet – med havstrandens buktende slangeaktige linjer – slik går hun fra han – som enda intet fatter, men som i drømme føler henne fjerne seg.
Fra E. Munchs nedtegnelser

Bildet domineres av en mann og kvinne uten kontakt. De er plassert helt ute mot kanten og ser hver sin vei. Det er tomt mellom dem. Den eneste forbindelsen er kvinnens lange hår som blåser over skulderen hans. Han virker innadvendt og ulykkelig, hun ser drømmende ut over havet. Det er benyttet to titler på dette litografiet: Løsrivelse og Atskillelse. De vektlegger litt ulike sider ved motivet. Kanskje personene også har en forskjellig opplevelse av situasjonen?

Som så mange av Munchs motiver virker det selvopplevd. I sine notater kretser han stadig om problemer og oppbrudd knyttet til kjærlighetsforhold. Et sted skriver han,«Men selv da hun er forsvunnet over havet, føler han hvordan enkelte fine tråder sitter fast i hans hjerte – det blør – og smerter som et evig åpent sår.» Kanskje hennes hår på bildet representerer de fine trådene som Munch omtaler i teksten?

Litografiet er utført med en bløt fettstift, Den bruker Munch til å skape lange, bølgende linjer. De har også ulik tykkelse og styrke, både i figurene og i landskapet. Mannens side er mørk og tung, kvinnens lys og lett. Det kan virke som om det er hun som ønsker oppbrudd, løsrivelse og atskillelse?