Det startet med et utklipp jeg hadde liggende. Dette var i 1970-71, midt under den verste krigføringen i Vietnam. Jeg ville også fortelle hva jeg synes om dette, og koblet helikoptrene sammen med et vakkert bilde av en blomstereng.
Per Kleiva i et intervju i Morgenbladet, sept. 2005

På 1960- og 70 tallet ble kunsten for alvor politisert. En rekke radikale kunstnere var nå opptatt av å bruke bildene som kritisk kommentar i samfunnsdebatten. Inspirert av marxismen vendte kritikken seg særlig mot alle former for vestlig imperialisme og kapitalisme. Særlig rettet harmen seg mot USAs utenriks-politikk og krigen i Vietnam. Den kunstneriske inspirasjonen fant man blant annet i amerikansk popkunst, i fotografier og i masseproduserte bilder.

I 1969 dannet en gruppe unge, norske, venstreradikale kunstnere et arbeidskollektiv, kalt GRAS. De arbeidet særlig med silketrykk. Dette var en teknikk som egnet seg godt til å integrere fotografier, masseproduserte bilder og abstrakte elementer i en ny syntese. Teknikken var også populær fordi den ble oppfattet som antiautoritær, ufin og samtidig lett forståelig for folk flest.

En forgrunnskikkelse i dette miljøet var Per Kleiva. Hans serigrafi Blad fra imperialismens dagbok kombinerer tidløs, poetisk landskapsskildring med krass, politisk samtidskommentar. Den fredlige naturen ligger som et blekt, blått og grønt minne under rekken av de truende krigsmaskinene som nærmer seg. Om ikke lenge er naturen forvandlet til et inferno av eksplosjoner og død. Senere ble motivet utviklet til en serie med tre bilder som en gradvis opptrapping av krigen: Først støvler, så helikoptre og tilslutt en bombesky over det samme frodige landskapet. En antikrigskunst som er like aktuell og rammende i dag.