Vil operaen bli endå ein samlingsstad for sjølbestalta elitar som treng kunst som påskot for å ta kvarandre høgtidleg? Er det arkitektoniske vinnargrepet med operaen eit skråplan som fører rett til sjøs, eller ein stige opp mot kunstnarlege og nasjonale høgdar?
Fra Kjartan Fløgstad, Snøhetta. Hus som vil meg hysa, Oslo 2004

Det er neppe noe norsk bygg som har vært så omdiskutert i moderne tid som operaen i Bjørvika. Trengte vi virkelig et eget operabygg i Oslo? Hvor skulle det ligge og hva ville det koste? Hvordan burde det se ut? Tusenvis besøkte utstillingen hvor konkurranseutkastene ble utstilt og debatten fortsatte i avisene. Men da bygget sto ferdig i 2008, etter ti år med diskusjon og anleggsarbeid, var de fleste enige om at resultatet er vakkert og særpreget – virkelig et nytt signalbygg for kulturbyen Oslo.

Siden den gang har operaen fått en rekke nasjonale og internasjonale priser for god arkitektur. Bygget virker elegant, luftig og funksjonelt, både innvendig med et moderne teater for opera, dans og musikk og ikke minst utvendig med de lett tilgjengelige utearealene på taket. I tillegg blir det ofte framhevet at operaen har åpnet et nytt og spennende byrom i det nedslitte og utrivelige havneområdet i Bjørvika.

Bygget består av tre grunnelementer: vestibyle og sal for det betalende publikum, produksjonsareal for de ansatte og taket hvor alle har adgang døgnet rundt. Kledd i lys, italiensk marmor løfter operaen seg opp fra vannkanten som et isfjell.