Fjellene om vinteren tvinger en til taushet. Man blir overveldet på samme måte som under hvelvene i en kirke, bare tusen ganger sterkere.
– H. Sohlberg i et brev til moren

Harald Sohlberg dro påsken 1899 på skitur i Rondane sammen med noen kamerater. Da de rastet en kveld, ble han slått av den merkelige blå belysningen over fjellmassivet i det fjerne. Dette spesielle motivet ville han gjerne male, og bestemte seg for å komme tilbake med maleutstyret neste vinter. Men det var lettere sagt enn gjort. Etter noen raske skisser og et forsøk på å montere et stort lerret ute i vinterkulden, ga han opp. Men førsteinntrykket var så sterkt at han fortsatte å male på motivet i atelieret. Etter hvert ble det mange utgaver i ulike teknikker, før han fant det endelige uttrykket mange år senere.

Her er landskapet og fargeholdningen sterkt forenklet og symbolmettet. Han skildrer fjellene som en mystisk og hemmelighetsfull visjon i nyanser av blått. Det nesten overjordiske i opplevelsen understrekes gjennom stjernevrimmelen i det fjerne og korset på fjelltoppen til høyre.

Harald Sohlberg er en av våre store malere fra overgangen mellom realisme og symbolisme. Han arbeidet langsomt og bygget bildene opp gjennom tynne lag med maling lagt utenpå hverandre. Det gir billedflaten en merkelig gjennom-skinnelighet. Som kontrast plasseres gjerne mørke silhuetter av trær og vegetasjon i forgrunnen. Det kan gi et effektfullt perspektivisk sug i bildene. Vi er tett på og langt unna samtidig.