Vi vil male grådige jernbanestasjoner, som fortærer røykende slanger, broer som spenner over floder som gigantiske atleter og glitrer i solen som kniver, bredbrystede lokomotiver med hjul som stamper på skinnene med hover fra enorme stålhester tøylet med rør …
Fra Marinettis futuristiske manifest, 1909

Modernismen i billedkunsten utviklet seg parallelt med urbaniseringen og de teknologiske framskrittene på begynnelsen av 1900-tallet. Jernbanestasjonen ble et av de viktigste symbolene på maskinalderen, framskrittsoptimismen og en moderne livsstil. Her var nye konstruksjoner av stål og glass rammen om travle mennesker som møtes og skilles – ofte ensomme midt i myldret. I mellomkrigs-tiden ønsket mange kunstnere å hente motiver fra livet på og rundt jernbane-stasjonen, skildre dens hektiske puls og vise folkemasser i bevegelse. Noen valgte en realistisk, andre en mer subjektiv eller abstrakt uttrykksform.

Alf Rolfsen malte sitt store stasjonsbilde som en norsk versjon av denne internasjonale trenden. Bildet er omhyggelig bygget opp av perspektiviske linjer og enkle geometriske figurer rundt midtaksen. Det skapes en følelse av rom, balanse og bevegelse. Ikke minst er alle de sirkulære formene viktige for uttrykket. De gjentas i hallkonstruksjonen, i lokomotivene og i detaljer som hatter og ornamenter. Fargene er ganske mørke og brutte, bortsett fra den lyse himmelen i bakgrunnen, røyken fra toget og det blå tøyet til bæreren med dragkista på skulderen i forgrunnen.

Klokka er 17.35. Et tog ankommer til venstre og et annet er i ferd med å forlate stasjonen til høyre. Mellom dem sirkulerer mennesker på vei til eller fra perrongen. Noen tar avskjed med hverandre før toget går, andre er på vei ut i byen. Særlig den tankefulle kvinneskikkelsen sentralt plassert i forgrunnen tiltrekker seg oppmerksomhet. Er hun alene? Hvordan har hun det? Hvor skal hun?