Mennesket er alle tings mål
Filosofen Protagoras (481-411 f.Kr)

Denne verdensberømte tegningen av Leonardo da Vinci er et konkret uttrykk for renessansen interesse for den nakne menneskekroppen og antikkens proporsjonslære, slik den ble formulert av den romerske arkitekten Vitruvius. I den klassiske proporsjonslæren ble det hevdet at det fantes gitte, målbare tallforhold mellom de enkelte delene av et perfekt kunstverk og delenes forhold til helheten, som samsvarte med de samme forhold i naturen. Kunstverket og naturen hadde dermed del i den samme guddommelige geometrien. Et viktig uttrykk for dette var ”Det gyldne snitt” slik det kom til uttrykk i både kunsten og naturen, og ikke minst i kroppens geometri.

Her kom Leonardos grundige studium av anatomi til å spille en viktig rolle. Han var en av de første som i hemmelighet gjennomførte en systematisk disseksjon av lik for å studere menneskekroppen. På bakgrunn av disse studiene ville han tegne en ”ideal” mann basert på Vitruvius’ mål. Han tegnet først et kvadrat som så en stående mannskropp med utstrakte armer ble plassert inn i. Midtpunktet i kvadratet falt da sammen med plasseringen av kjønnsorganet. Gjennom denne systematiseringen av den ”ideale” mannskroppen påviste han også en rekke faste tallforhold mellom kroppsdelene. Deretter innskrev han den samme skikkelsen i en sirkel med sentrum i navlen. Da klarte mannen akkurat å strekke armer og ben ut til sirkelens omkrets.

Er denne tegningen et ”bevis” på at det finnes en skjult geometri i menneskekroppen? En slags hemmelig Da Vinci-kode? Neppe. Menneskekropper er svært forskjellige, også når det gjelder størrelsesforhold. Men tegningen sier mye om renessansehumanismens tro på systematisk måling for å påvise sammenhenger i kunstens og naturens verden.