Istvan Lisztes er ingen typisk realistisk eller naturalistisk kunstner. Han stiliserer og forenkler. Menneskekroppen og fragmenterte kroppsdeler utgjør hoveddelen av hans produksjon.
Svein Olav Hoff i et katalogforord, 2001

Et stort menneskehode laget i isopor er montert like under taket på en naken vegg. Det vender ansiktet mot gulvet, hvor det er plassert en masseprodusert stålrørstol. Under stolen og langs veggen er det malt en mørkebrun stripe. Den forbinder visuelt og kunstnerisk stolen og hodet på veggen. Vi blir dermed klar over at stolen tilhører kunstverket. Som publikum oppfordres vi til å sette oss på stolen og se opp på hodet. Hva representerer dette kjønnsløse hodet på veggen og hvordan oppleves det å sitte på stolen? Skapes det en slags dialog mellom betrakter og verk? Det er opp til oss å gi situasjonen en betydning.

Når vi går på kunstutstilling har vi som regel en viss frihet til å bevege oss rundt i salene etter eget forgodtbefinnende. Det hender vi sitter ned for å hvile eller betrakte et bestemt kunstverk. Men i dette tilfelle er det annerledes. Vi blir her en del av kunstverket. Stolen er neppe behagelig å sitte på og det kan virke som et slags forhør der hodet representerer overmakten eller øvrigheten. Samtidig er ansiktet mildt og fredfullt, kanskje mer beskyttende enn truende?

Kunstneren Istvan Lisztes bor i Norge, men er utdannet i den klassiske skulpturtradisjonen i Ungarn. I dette verket gjenbruker han ett av sine mange skulpturhoder på en ny og original måte i en installasjon.