En ulykkelig, men velstelt og vakker kvinne er i ferd med å gi opp kampen mot bølgene. Med lukkete, tårefylte øyne utbryter hun «Jeg er likeglad! Jeg vil heller drukne enn å be Brad om hjelp!»

Vi vet ikke hvordan det går. Kommer helten Brad allikevel til unnsetning? Tar hun seg sammen og legger på svøm, selv om hun er fornærmet og såret? Eller vil hun drukne? Uansett utfallet har kunstneren lagt vekt på visuell tydelighet i farger og former. Det store maleriet, som måler 170 cm, domineres av kraftige, svarte konturlinjer og mørke felter med små hull. Fargene er få og enkle, først og fremst rosa, grått og blått.

Ansiktet, situasjonen og taleboblen viser hvor Lichtenstein har hentet motivet fra; en amerikansk, romantisk tegneserie. Han har plukket ut en tegneserierute i en lengre fortelling for å jobbe videre med den i et maleri. Først laget han en blyant-tegning etter tegneserien og gjorde en del endringer underveis. Han fjernet Brad, som i det opprinnelige bildet het Mal og lå på kjølen av en veltet båt. Teksten i snakkeboblen ble også endret. Han forstørret tegningen gjennom et optisk apparat, projiserte den på et lerret og malte så motivet med noen få farger. Noen felter ble malt gjennom en skjerm med små hull. Dette skapte et raster som gjorde bildet enda mer industrielt og tegneserieaktig.

Som mange pop-kunstnere på 1960-tallet lot Lichtenstein seg inspirere av den kommersielle kulturen, dens forenklete uttrykksformer og fantasiverden med sterke følelser, erotikk, humor og vold.