Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underlig…
Fra S. Obstfelders dikt ”Jeg ser”, 1893

I to bilder viser grafikeren Arne Bendik Sjur oss den samme bebyggelsen fra ulike synsvinkler, langt fra i fugleperspektiv og tett på i gateperspektiv. Visuelt har miljøet elementer både fra norske drabantbyer og fra science fiction.

Men fantasi og virkelighet er blandet slik at vi ikke vet hvor det ene slutter og det andre begynner. Husene er på en måte riktige, allikevel fullstendig gale. Har de i det hele tatt vinduer? Denne usikkerheten er det kunstneren spiller på i en nøktern og knivskarp skildring av en mennesketom arkitektur. Er det noe han har sett? Er det vakkert eller uhyggelig? Kanskje begge deler?

Stilen er inspirert av den saklige arkitekttegningen. Her er det brukt lineal og konstruksjonstegning. Sjur har meget omhyggelig risset inn mange parallelle, rette streker i trykkplaten. Gjennom en konsekvent, men skrå perspektivbruk manes en litt uvirkelig stemning fram. Den nattlige tomheten understreker det trykkende og fargeløse i bebyggelsen. På ett av bildene titter et forskremt ansikt fram i dørsprekken nederst til venstre. Er han redd oss?

Arne Bendik Sjur er en av våre mest særpregete og dyktigste grafikere. Han arbeider fortrinnsvis med koldnål i sort/hvitt. Bildene er små og inngår gjerne i serier som belyser den samme tematikken. Det er ofte en litt mystisk og skremmende verden han skildrer. Isolasjon og angst er et gjennomgangstema. Denne serien har et uttalt kritisk budskap som kommer fram gjennom den ironiske tittelen. Den er ikke ment som en hyllest, snarere tvert i mot.

På 1970-tallet var mange kunstnere opptatt av å skildre de fremmedgjørende sidene ved livet i et moderne, kapitalistisk samfunn hvor penger styrer det meste. Det er mange måter å gjøre dette på. Arne Bendik Sjur bruker perspektivet som et eget virkemiddel. Det er riktig som konstruksjon, men gir oss neppe følelsen av et menneskevennlig bygningsmiljø?