Balkes opplevelse av den nordnorske naturen var så sterk at den tradisjonelle malermåten ikke strakk til. Han brukte få, kontrastrike farger som ble trukket ut ved hjelp av svamp og grove pensler. Det gjorde maleriene hans særlig dramatiske og mystiske.

På en lav øy i havgapet står et fyrtårn mot mørke skyer i stormværet. I forgrunnen slår brede bølger inn mot stranden. En smal rød stripe i horisonten forteller at solen er i ferd med å gå ned bak noen store og truende klipper. Et vrak ligger knust mellom steinene foran fyret, som står der til ingen nytte. I det fjerne kan vi se en liten seilbåt som forsøker å holde seg unna de farlige skjærene og grunnene. Er det mulig for mennesker å overleve her, utsatt for de voldsomme naturkreftene?

Tematikken i Peder Balkes kunst er typisk for romantikken: Menneskets litenhet og ubetydelighet sammenlignet med den majestetiske og ukontrollerbare naturen. På en reise til Finnmark i 1832 møtte han et nakent og storslagent landskap som ga inspirasjon til kunsten resten av livet. I en rekke fantasifulle komposisjoner utnyttet han sin spesielle maleteknikk til fulle. Den skapte et sug og et driv i bildene som samtiden hadde liten sans for. Først modernistene så hans kunstneriske storhet lenge etter hans død.