Relieffet framstiller den menneskelige lidelse i alle dens faser – kunstneren kunne like godt ha kalt det «Livet» som «Helvete».
Forfatteren Gabriel Finne, 1894

En stor, naken menneskemengde beveger seg langsomt fra høyre mot venstre i dette store bronserelieffet av Gustav Vigeland, vår største og mest kjente billedhugger. En gruppe tar veien nedover mot relieffets hovedperson, en grublende mann som sitter isolert for seg selv i en nisje. De som har kommer fram henvender seg til ham i fortvilelse, men faller maktesløse sammen i en klynge. Noen kjemper for å overleve, andre virker oppgitte, utslitte eller døende. Helt til venstre søker et par sammen i trøst ved siden av en galge hvor det henger flere menn. Hvor er vi og hvem er den sittende mannen i sentrum? Hva slags helvete er egentlig dette?

I billedkunsten ble det kristne helvete gjerne framstilt som et forferdelig oppholdssted hvor de fortapte pines og plages av satan og hans demoner. Slik er det ikke her. Denne skildringen ligner mer på det helvete som mennesker kan stelle i stand for hverandre på jorda, slik vi senere kjenner det fra konsentrasjonsleirene. Gustav Vigeland var, som mange kunstnere og forfattere på denne tiden, dypt pessimistisk på menneskehetens vegne. Det ser vi ikke minst i den grublende skikkelsen i sentrum. Er han et bilde på den personifiserte ondskap eller på det godes maktesløshet? Figuren minner mye om portrettet av Vigelands venn, legen og humanisten Oscar Nissen. Er selv idealister og sosialreformatorer sjanseløse mot menneskets iboende ondskap?