Mandiren eller tempelet er hinduismens sentrale byggverk. Det er rikt på symbolikk og kan «leses» som en tredimensjonal tekst om sentrale religiøse forestillinger.
Fra G. Winje, Guddommelig skjønnhet, 2001

Langt inne i jungelen i det sentrale India ligger Khajuraho, hovedstaden i det gamle Chandella-riket som for tusen år siden var et politisk og religiøst sentrum i området. Mange av de utsmykkete hindutemplene som finnes her er usedvanlig godt bevart, dels fordi tempelområdet ble glemt etter rikets sammenbrudd, dels på grunn av den solide konstruksjonen.

Som de fleste hindutempler er de bygget av kjempemessige sandsteinsblokker som holdes sammen av deres egen vekt. Den omfangsrike skulpturelle utsmykningen på utsiden av templene er hugget direkte inn i steinblokkene og dermed nesten umulig å fjerne. Skulpturene framstiller scener fra overklassens liv og viktige guder og gudinner, ikke minst Vishnu og hans mange jordiske inkarnasjoner.

Da tempelområdet ble gjenoppdaget av de puritanske engelskmennene på 1800-tallet, ble man pinlig berørt på grunn av alle de erotiske motivene og seksuelle scenene på fasadene. Hva gjorde de på et hellig tempel? Fortsatt vet man ikke hvorfor, men antagelig har utsmykningene sammenheng med tantrisk kult hvor den seksuelle foreningen mellom mann og kvinne ble forstått som et bilde på den ekstatiske og mystiske sammensmeltningen mellom det troende mennesket og guddommen.