Vi søker et bilde og hva finner vi? En kunstner som sier ”Jeg” og som mener sitt eget, mens vi bare kan forstå vårt eget tilsvarende ord: ”Jeg”. Her som tegn på et notepapir, som barnekludder på et planke-gjerde. Poetisk kanskje, for jeg-et er det rareste vi har. Men mest av alt synes jeg det er et frekt bilde.
Kunstkritikeren Hans Jakob Brun i Dagbladet

På 1950- og 60-tallet sto maleren og grafikeren Ludvig Eikaas fram som en banebryter for den abstrakte og modernistiske kunsten i Norge. I sine egne arbeider viste han stor orginalitet, variasjon og sans for humor. Ikke minst hans etsning som fikk tittelen ”Jeg”, kom til å provosere fram en rekke negative reaksjoner. Mange tvilte på om dette var kunst. Det lignet mest på en tavle hvor et barn hadde laget skjeve linjer og skrevet et stort ”Jeg” med barnslig formskrift.

Selv ga kunstneren en ganske enkel forklaring på hvorfor bildet ble laget: ”Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med Jeg eller Eg.” Bildet er altså en slags hevn i voksen alder over en skole som ikke tillot barn å uttrykke seg fritt.

Men det naive og uskyldige tegnet ”Jeg” kan også ha andre og mer allmenne betydninger. Som begrep refererer det til noe spesifikt og personlig i vår psyke og selvforståelse. Bildets ”Jeg” konfronterer oss med et spørsmål om hvem jeg som betrakter er. Hvem er jeg egentlig? Hvilken rolle og verdi har jeg i forhold til ”de andre”? Hvor går grensen mellom en sunn egoisme og en oppblåst selvbevissthet?