For Per Maning gir møtet med dyr en veldig kraft. Dyrene er blitt hans måte å finne en åpning til alt levende på – til livet.
G. Sandqvist i utstillingskatalogen Per Maning, Mfs 2002

Vi er vitne til en ganske vanlig situasjon for den som går tur med hunden. Dyret har gått ut i vannet og ser på oss med forventning: Hva vil vi gjøre nå? Er det tid for lek? Tilsynelatende et ganske alminnelig hundefoto som stiller noen viktige spørsmål, både til bildet som kunstverk og til motivet. Hva er det vi egentlig ser og hva betyr det for oss?

I flere år arbeidet Per Maning intensivt med å fotografere sin egen dødsdømte labradorhund, Leo. Kappløpet med tiden ga en ny mening og intensitet til fotograferingen. Kjærligheten og nærheten til dyret vokste seg gradvis sterkere og sterkere. Denne nærkontakten ga ham en ny forståelse av hvordan dyr opplever verden og inspirerte til et nytt og mer personlig bildeuttrykk. Han ga opp alle andre prosjekter for å jobbe med fotografier av dyr på heltid. Som regel er dyrene fotografert utendørs i sitt eget miljø uten mennesker. De er ofte gjengitt i sterk forkortning, med vekt på detaljer som øyne, snute og pels. Virkemidlene er minimalistiske og finstemte i det fargeløse spennet mellom svart og hvit.

Per Maning regnes i dag som vår fremste fotograf av dyr, med utstillinger i museer og gallerier verden over. I 1995 representerte han Norge som første fotograf på Venezia-biennalen, en av de mest prestisjefylte utstillingsarenaer i Europa.