Helt utan att smutsa sin lampa med gyttja och ler
och utan att låta sig mörkna av sorg eller grav
den lysande månen nu stiger i pölarna ner
och pryder dem väl som om de voro källor och hav.
Fra diktet Månsång av Harry Martinson

En uregelmessig, lysende månesirkel svever på en nattsvart bakgrunn. Under sees en mindre ellipseform som kan forstås som en refleks av månelyset i det bølgende havet under. Fargene er duse; gråbrunt, blågrønt og gulhvitt. Mange diktere, musikere og billedkunstnere har latt seg inspirere av månens skiftende form, klare lys og langsomme bevegelse over natthimmelen. Den har satt både fantasi og følelser i sving – ofte tilknyttet folkelig magi og mystikk.

I sitt store billedteppe Magisk måne, omsetter tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal denne tradisjonen i et moderne og ganske abstrakt billedspråk. Inspirasjonskildene er mange; Harry Martinsons månedikt, den nonfigurative samtidskunsten og 1960-tallets interesse for måneferder. To år etter at teppet ble laget setter det første mennesket sin fot på månens overflate.

Synnøve Anker Aurdal regnes som en pioner i norsk tekstilkunst med sine modernistiske tepper vevet i nye materialkombinasjoner av ull- og metalltråd, nylon og metallkjeder av nikkel og kobber. De ulike materialene gir en levende og rustikk flate, hvor matt og blankt, lyst og mørkt, farget og ufarget spiller sammen i både harmoni og kontrast.