For mange er kunstnernavnet Picasso fortsatt forbundet med moderne og vanskelig tilgjengelig malerkunst. Slik har det vært siden denne spanske rabulisten slo gjennom i Paris tidlig på 1900-tallet, med sine fragmenterte og ”stygge” kubistiske bilder som ikke lignet ”noe”. Men det bråmodne geniet hadde malt i mange år i sitt hjemland før han flyttet til Paris. Allerede som 20-åring kunne han male i alle kjente stilarter, enten det var virkelighetsnær sosialrealisme eller fantasibetont ekspresjonisme.

Mens han bodde i Barcelona rundt århundreskiftet, forsøkte han å forene sitt sosiale engasjement med en intens, nesten ekstrem vilje til utrykk i form og farge. Han valgte å skildre de sosialt utstøtte og marginaliserte på en svært personlig måte. I denne såkalte ”Blå perioden” vrimler det med fattige, tiggere, krøplinger og prostituerte i bildene. Skjebner den fattige maler tydeligvis følte seg både beslektet og solidarisk med. Maleriet ”Mann og kvinne” fra 1903 er et godt eksempel på Picassos sorgtunge ”blues-periode”.

På et nitrist utested sitter en tungsindig mann og kvinne tett sammen. Det er ingen kontakt mellom dem. Begge ser tomt framfor seg. Allikevel deler de kanskje et skjebnefellesskap? For å formidle sine og kanskje deres følelser, har kunstneren forstørret og forsterket en rekke elementer i bildet. Det er så vidt de store og tunge hodene kan bæres av kroppen. Ansiktene virker herjet og preget av et liv på samfunnets skyggeside. Kropp og armer henger ikke sammen. Tomheten understrekes ytterligere gjennom en beskjeden vinkaraffel og et glass på deling foran dem.

Men hvorfor så mye blått? Fagfolks forklaringer er sprikende, alt fra det banale til det filosofiske. Fordi blåfargen er billig? Fordi blått er symbol på melankoli, drøm og poesi? Uansett er han ikke alene om å foretrekke denne fargen. Det ligger i tiden. Ikke minst inspirasjonen fra vår egen Edvard Munch og andre nordiske ”blåmalere” kan ha vært viktig for den unge Picasso.