Jeg lager kunst med ånd, ikke med hånd.
Marianne Heske i et intervju, Bladet Kunst 3/2010

I Norge har vi en lang tradisjon for å benytte fjell og fjord som motiver i litteratur og billedkunst. I tekster og bilder har ofte naturopplevelse, nasjonal stolthet og kunstnerisk inspirasjon gått opp i en høyere enhet – ikke minst for malere på 1800-tallet. I moderne tid har imidlertid de fleste kunstnere styrt unna de nasjonale landskapsklisjeene og overlatt dem til reklamen og turistindustrien. Video- og konseptkunstneren Marianne Heske var derfor modig da hun på 1980-tallet tok opp til ny behandling den romantiske landskapstradisjonen.

Bakgrunnen var opplevelser av den storslåtte fjellnaturen i Tafjord på Vestlandet hvor hun vokste opp: «Følelsen når jeg fikk lov til å styre båten innover fjorden, time etter time, med stupbratte fjell på hver side som speilet seg i fjorden, og båten som skar gjennom det stille vannet, var utrolig fascinerende. Nærmest en rus. Det var liksom uendelig. Ubegrenset. Denne stillheten og speilingene gjentar jeg i verkene mine.»

For å fange den sterke naturopplevelsen i sine bilder benyttet Heske seg av opptak fra et videokamera. Hun valgte et bilde i en sekvens som deretter ble bearbeidet elektronisk. Farger ble endret, perspektiver forsterket og detaljer ble forstørret. Til slutt ble det ferdige bildet kjørt ut på en industriell skriver – på papir eller lerret. Motivet ble gjerne uskarpt og fremmedartet i denne prosessen. Flatt og dypt, nært og fjernt på samme tid.