Jeg vil erobre Paris med et eple.
Paul Cezanne

Er motivet avgjørende for et kunstverks kvalitet og betydning? Svaret på dette spørsmålet var essensielt for radikale kunstnere mot slutten av 1800-tallet. I Frankrike var det etter impresjonismen vokst fram en tro på at kunst ikke lenger kunne og skulle avbilde den synlige verden, men selv skape en ny virkelighet basert på kunstens eget språk. En selvstendig, visuell verden utelukkende basert på flater, farger, linjer og former. Da ble motivet mindre viktig. Det er her Cezannes epler kommer inn. Hans malerier av frukt og ”døde” gjenstander omhyggelig plassert på et bord, kom til å revolusjonere malerkunsten.

Tittelen på maleriet, Nature Morte, viser tilbake på en eldre motivtradisjon hvor kunstneren avbildet en oppsats av ”døde” ting så objektivt som mulig: Vakre blomster, gode frukter, kostbart kunsthåndverk og lekre matretter. Målet var å gi betrakteren en følelse av tingens fysiske nærvær og kvalitet. Cezanne både viderefører og bryter med denne tradisjonen. Han plasserer en rekke hverdags-gjenstander på en grov bordplate. I bildets visuelle sentrum setter han en dekorert mugge som det vertikale og samlende element i komposisjonen. Rundt denne grupperes frukter med ulike farger og former: To grønne epler, noen mere røde, en orange appelsin og en gul sitron. Fruktene med de sterkeste fargene ligger i forgrunnen. Kan dette bli utgangspunkt for stor kunst?

Det er ikke motivet selv, men måten det vises på som er nyskapende. Han bryter bevisst med de klassiske reglene for optisk illusjon: Sentralperspektiv, lys og skygge, størrelsesforhold og fargebruk. Cezanne kombinerer ulike synsvinkler på gjenstandene: Bordplaten, muggen og skålen er sett litt ovenfra, vasens hank og fruktene rett forfra. Det skaper en følelse av kontrollert ubalanse. Fargene er rene og klare, dessuten nøye avstemt mot hverandre. Lyset kommer ikke utenfra, men ligger i gjenstandene selv. Han poengterer den grunnleggende geometrien i alt vi ser, rette og krumme linjer, kule- og sylinderformer, rektangler og ovaler. Grove penselsstrøk i tykke og tynne lag understreker flatepreget og lerretet bildet er malt på. Slike bilder av ”død natur”, eller stilleben som de også kalles, malte Cezanne gang på gang. Det var et perfekt motiv for en kunstner som arbeidet langsomt og som ville ha full kontroll med det han malte.