Jeg forenklet scenen en god del og gjorde restauranten større. Ubevisst, kanskje, malte jeg storbyens ensomhet.
Edward Hopper i et intervju

Det er natt i storbyen og gaten er tom for folk. Bare tre ensomme mennesker, to menn og en kvinne, er fortsatt ute. Nå har de søkt innendørs og sitter i en sterkt opplyst kafè for å få noe å spise eller drikke, kanskje også litt selskap. Kvinnen i rød kjole spiser en sandwich, mannen ved siden av holder en sigarett i hånden. Begge ser tomt foran seg, enda de sitter tett inntil hverandre. Det er tydeligvis ingen kontakt mellom dem. Mannen bak disken virker mer aktiv og interessert i å få i gang en samtale. Den fjerde personen sitter med ryggen til, ser ned og virker oppslukt av egne tanker.

Maleriet virker som et stillbilde fra en amerikansk førkrigsfilm. Det understrekes av breddeformatet, det fotografiske preget og interessen for urbane menneskeskjebner. Personene virker små og betydningsløse i de sterile omgivelsene. Vinduet mellom oss skaper fysisk og menneskelig avstand. Det grelle neonlyset i lokalet og de mørke skyggene utendørs gjør bildet enda mer melankolsk. Maleriet til den amerikanske kunstneren Edward Hopper har fasinert mange siden det ble utført like etter japanernes lynangrep på Pearl Harbour i 1942.

Som alle Hoppers malerier er det svært realistisk malt, likevel virker det litt mystisk; Hvorfor er de der? Kjenner de hverandre? Hva kommer til å skje? Maleriet er samtidig et godt nærbilde av USA og den amerikanske kulturen omkring 2. verdenskrig preget av depresjon, konflikt og arbeidsløshet.