De fryktelige følgene av den blodige spanske krigen mot Bonaparte.
Tekst på tittelbladet til «Krigens grusomheter»

Serien ”Krigens grusomheter” (”Los Desastres de la Guerra.”) er en serie på 80 grafiske blad som Goya påbegynte i 1810. De viser en rekke grusomme scener fra den samtidige, franske okkupasjonen av Spania. Bildene bærer preg av å være et øyevitnes skildringer av ulike former for hensynsløs brutalitet. Mange viser franske soldater i ferd med å torturere og drepe uskyldige menn, kvinner og barn. Her skjelnes det ikke mellom militære og sivile. Titlene er knappe og konstaterende som ” Ingenting kan redde deg”, ”Begrav dem og hold kjeft” og ”Barbarer”.

I trykket ”Hvorfor?” er vi vitne til en særlig utspekulert form for drap. Tre franske soldater har fått fatt i en ubevæpnet mann som de med felles anstrengelser forsøker å kvele. De har nettopp festet et tau til et tre og rundt spanjolens hals. Den bakerste soldaten sparker fra og de to fremste trekker i mannens ben, slik at løkken strammens rundt halsen. De ser ut til å lykkes, for mannen gisper etter luft. Det hadde nok gått fortere å drepe han med et sabelhugg, men sadismen har tatt fullstendig overhånd.

Kunstnerisk bruker Goya alle tilgjengelige midler, bortsett fra farger. Nettopp mangelen på kulører understreker det mørke og dystre i situasjonen. Han har benyttet seg av en dynamisk komposisjonsform, med mange diagonale linjer på kryss og tvers. Handlingen utvikles fra venstre mot høyre i en fallende linje. Personene er dreid litt mot oss for å skape rom og nærhet til oss som betraktere. Hodet til offeret er plassert i bildets visuelle sentrum, ”Det gyldne snitt”, og frilagt mot den lyse bakgrunnen. De store kontrastene mellom lys og skygge er med på å understreke voldsomheten og dramatikken.

Serien, som først ble trykket etter Goyas død, var med på å befeste hans ry som en av de største grafikerne i kunsthistorien. Den viste en kunstner som gikk sine egne veier, uavhengig av konvensjoner og salgsmuligheter. Under arbeidet med serien trakk han seg tilbake for offentligheten og arbeidet primært for seg selv og sine venner. Samfunnets elite hadde neppe sans for denne sterke påminnelsen om krigens konsekvenser.