Det som jeg føler sterkest for er portrettet. Ikke uttrykt gjennom fotografisk likhet, men ved hjelp av vår tids lidenskapelige formspråk. Her er fargen det sterkeste middelet til å karakterisere og intensivere personligheten.
Vincent van Gogh i et brev, 1890

Dette selvportrettet ble malt året før Van Gogh skjøt seg. Det er et disharmonisk bilde av en person i psykisk ubalanse. Koloritten i ansiktet virker nesten «syk»; grønngule og blågule farger lagt på i korte, heftige og parallelle strøk. I skjegg og øyekroker finnes innslag av oransje og rødt. Det sagnomsuste øret virker ødelagt, men det skyldes nok heller at bildet ikke er ferdiggjort. Det var øret på motsatt side som han skar av seg i forbindelse med sammenbruddet året før. Ikke minst er blikket viktig for vår opplevelse av kunstneren i dette maleriet. Det virker både lukket og mistenksomt. Han var ganske fortvilet på dette tidspunktet. Bildene han malte forble usolgte og han overlevde så vidt på grunn av brorens økonomiske bidrag.

I løpet av sitt korte og dramatiske kunstnerliv rakk Vincent Van Gogh å male en rekke sterke selvportretter. Gang på gang så han seg i speilet og malte det han så og opplevde – uten forskjønnelse. Særlig de siste selvportrettene fra årene i Provence er rystende menneskelige dokumenter og ekspressive utladninger i form og farge.