Ved Sognefjorden på gården Slinde,
Der er den stolteste bjerk å finne.
På Hydneshaug, over kjempens ben,
Strekker den vidt sin kraftige gren,
og holdes i ære,
og kan sin alder mot skyen bære.
Fra Welhavens dikt ”Det fredede træ”, 1844

Som så mange nasjonalromantiske kunstnere på 1800-tallet, elsket Thomas Fearnley å male naturen på Vestlandet. Innerst i Sognefjorden lå gården Slinde hvor det tidligere sto et berømt og fredet bjerketre på en gravhaug fra for-historisk tid. Mange kunstnere dro dit for å tegne og male skisser som siden ble brukt i større og mer imponerende malerier. Det ble også skrevet dikt om det gamle treet på gravhaugen.

Thomas Fearnleys versjon er den mest romantiske og stemningsfulle skildringen av treet og naturen omkring. På bildet ser vi to menn på haugen med ryggen til oss. Den ene er en bonde, den andre en embetsmann eller kunstner. Begge er like oppslukt av skjønnheten i det de ser: Det blikkstille vannet, den gyldne himmelen og de gråfiolette åsene. Både menneskeskikkelser og landskaps-detaljer er i ferd med å forsvinne i det mørket faller på.

Bildet er typisk for romantikken. Menneskene er gjort svært små og står med ryggen til for å understreke elementet av drøm og fantasi, av menneskets litenhet og naturens storhet. Det mektige treet blir et bilde på Norge som har røttene dypt festet i jordsmonnet og som suger næring av oldtidens kultur. De to på haugen blir representanter for denne stolte tradisjonen som føres videre både av bønder og kunstnere.