Kunst er harmoni. Den skapes gjennom å balansere likheter og forskjeller i toner, farger og linjer.
Georges Seurat, 1890

Det er søndag ettermiddag og fritid. Unge og gamle, menn og kvinner, fattige og rike slapper av med ulike gjøremål langs elva Seinen like utenfor Paris. Noen går tur eller ligger i gresset, andre fisker, fotograferer, går, elsker – eller bare ser utover vannet med ro- og seilbåter.

I den mørke forgrunnen til høyre har et elegant par med hund og apekatt i bånd stoppet opp for å betrakte utsikten. Til tross for at kunstneren har malt 48 mennesker, 8 båter og 3 hunder på dette store lerretet som måler over 3×2 meter, virker det svært stille. Menneskene synes isolert i sin egen verden uten kontakt med de andre. De fleste er vist i profil og med en silhuett som tegner seg klart mot den sterkt belyste gressplenen i bildets mellomgrunn.

Dette hovedverket innen den såkalte postimpresjonismen, ble malt av den unge kunstneren Georges Seurat. Da var han bare 25 år gammel. Bildet vakte diskusjon både blant impresjonistene og publikum: Hvorfor denne litt stive og fjerne skildringen av det yrende folkelivet? Hvorfor male prikker med rene farger som systematisk settes ved siden av hverandre? Seurat var misfornøyd med impresjonistenes ganske subjektive og tilfeldige måte å male på. For å vise hvordan opplevelsen av farger og former i maleriet kunne intensiveres, lot han seg inspirere av moderne fysikk og fysiologi.