Disse bygningene som er bestemt for vitenskapen og de daglige framskritt, bør framstå som evig gyldige. Derfor er den greske stil å foretrekke framfor nyere stilarter.
Chr. H. Grosch om Universitetsanlegget, 1838

Kan et bygg være kunst? Kan det ha tidløse, kunstneriske kvaliteter, hevet over tid og rom? Like etter 1814, da den unge, norske nasjonen skulle bygge egne institusjoner og reise nye monumentalbygg, var svaret gitt: Tidløs og klassisk blir bygg når arkitekten henter sine forbilder i den gresk-romerske kulturtradisjonen fra antikken. Resultatet var en tilbakeskuende stil med vekt på orden, harmoni, balanse og symmetri.

Idealet var antikke templer med klassiske søylekonstruksjoner foran en lukket bygningskropp. Dekoren skulle være enkel og tilpasset arkitekturens geometriske formspråk. I de mest prestisjefylte bygg ble det gjerne plassert en skulpturgruppe i trekantgavlen over søylehallen. Universitetsanlegget i Oslo sentrum er et godt eksempel på de klassiske idealene i praksis.

Da Christian Grosch fikk i oppgave å tegne Norges første universitetsanlegg i 1830-årene, brukte han nettopp de tradisjonelle elementene fra tidens nyklassiske arkitektur. Det ga bygget en verdighet og monumentalitet som passet en akademisk institusjon med røtter tilbake i greske oldtid.

Anlegget består av tre ganske like bygninger som symmetrisk omkranser en åpen plass. Hovedbygningen i midten, Domus Media, åpner seg mot plassen gjennom en åpen søylehall med trapp opp til sidefløyene. I gavlen over søylene har skulptøren Mathias Skeibrok laget en skulpturgruppe med motiv fra gresk mytologi:” Athena besjeler mennesket som Promethevs skapte”. Et motiv som uttrykker institusjonens ideal om å tilføre samfunnet og studentene kunnskap og visdom basert på den klassiske, greske tradisjonen.