Lydinstallasjon – interaktiv konsert

I dette prosjektet får elevene møte billedkunstneren Atle S.
Nielsen. Han har medbrakt et merkelig instrument, en kinetisk skulptur, som ved
hjelp av vanndråper og håndsveiver trekker lydbåndsløyfer rundt.

Dette er en performativ og leken opptreden med mye rom for samtale med elevene.
Gjennom en minikonsert med instrumentet dannes grunnlag for spørsmål
og samtale rundt lydlige assosiasjoner og teknikk. Det lyttes i tillegg til
John Cage og Arne Nordheim, før elevene selv får anledning til å spille inn et
kollektivt lydkunstverk på en lang båndsløyfe. Lydkildene stammer da fra
kunstnerens medbrakte skrotkoffert. Nielsen improviserer så med det innspilte
materialet.

Spørsmål som dukker opp underveis og diskuteres er blant annet: Hva er lyd? Hva
er musikk? Hva er støy? Hvordan påvirker teknologien og utviklingen lydmiljøet
vårt? 

Om kunstneren

Atle S. Nielsens kunst har flere ulike infallsvinkler.
Installasjonene hans er skjøre konstruksjoner som er skrudd, limt, sveiset og
loddet sammen av hverdagsgjenstander, metall, glass, elektroniske og mekaniske
deler.

Installasjonene produserer lyder, bevegelser og metaforer, og kalles gjerne kinetisk skulptur.

Tematisk beveger han seg innenfor problematikken Menneske-Maskin. Dette synliggjøres ved
at installasjonene er tekniske konstruksjoner, med hendelsesforløp eller
repeterende sekvenser, der alt har sin årsak av det som skjer her og nå. Det
gjøres et poeng ut av rendyrket analog teknologi. Han belyser teknologiske problemstillinger
i arbeidene ved at de minner om tiden før minnebrikken, om tiden før vi flyttet
all bevegelse inn i datamaskinenes virtuelle rom.

 Skjørheten i konstruksjonen kan henspeile på menneskekroppens skjørheter, også gjennom at
installasjonene har en form for adferd, og kan ligne organkonstellasjoner.

Det kan være pustelyder, produsert i sanntid, av en sykkelpumpe som fyller en slags
respirasjonsbelg inne i en glasskuppel med vann

Utforskning av båndekkoets muliheter har fulgt Atle i lang tid. Den lunefulle gjengivning
av virkeligheten, lag på lag gjennom de av-motoriserte lydbåndinnretningene,
kan tolkes som en fabulering rundt maskinelt kontra individuelt minne. 

Nielsen er opptatt av at installasjonene kan skape undring hos ulike typer mennesker i
alle aldre. Hva er det som skjer og hvordan? Dette forsøker han å visualisere
så tydelig som mulig uten tilleggsinformasjon. Han skreller bort så bare det
aller nødvendigste er med i installasjonen for at det teknisk skal fungere. Da
er det fortsatt mye tilbake.